Historien om Villmo’s Selskapslokale

Bygget som i dag huser Villmo’s selskapslokale er fra 1928, og hadde allerede levd et langt og innholdsrikt liv før vi overtok.

En gang var dette Garveri Hans Årenes.

Her ble skinn garvet, og det ble sydd utallige skinnposer. Flere mennesker hadde arbeidsplassen sin i bygget.

Damene satt og sydde skinnposer omtrent der gjestene våre sitter og feirer i dag.

I underetasjen lå verkstedet.

Forholdene var ganske annerledes enn det vi kjenner i dag. Det var verken innlagt vann eller toalett. Vannet ble pumpet opp fra Selura, og toalettet var en utedo.

I verkstedet var det maskiner, kjemikalier og produksjon. Det er nesten vanskelig å forestille seg når man ser lokalet i dag.

Senere overtok Nils Staaby bygget og startet produksjon av honning.

Det ble også laget bikuber i verkstedet i underetasjen, og bygget fikk etter hvert tilnavnet «Bihuset».

Da vi mange år senere begynte å restaurere bygget, skulle vi få oppleve at navnet fortsatt passet ganske godt.

Vi startet med å skifte kledningen.

Det viste seg snart at huset hadde to lag med gammel kledning, og innenfor var veggene tettpakket med spon som isolasjon.

Det ble mange timer med riving, bæring og rydding.

Men den største overraskelsen kom da vi åpnet veggen på nordsiden.

Da forsto vi virkelig hvorfor bygget ble kalt Bihuset.

Veggene var fulle av bier.

Og ikke bare noen få.

Det var så mye honning inne i konstruksjonen at den rant nedover veggen.

Det er fortsatt første og eneste gang vi har sett et bygg lekke honning.

Vi hadde altså kjøpt et gammelt næringsbygg – og fikk bieproduksjon med på kjøpet.

En ganske søt bonus.

I begynnelsen hadde vi ingen store planer om selskapslokale.

Vi brukte bygget selv.

Her samlet vi familien til bursdager, basarer, juletrefester og andre sammenkomster.

Når hele familien samles er vi i dag over 50 små og store.

På juletrefestene klarer vi faktisk å lage tre ringer rundt juletreet.

Bygget ble derfor tidlig et naturlig samlingssted for familien vår.

Og kanskje var det nettopp der ideen begynte.

Så kom spørsmålet:

«Helge, skal vi lage et selskapslokale?»

Og dermed startet neste kapittel.

Siv begynte å reise land og strand rundt etter konkursbo, salg, brukt utstyr og gode kupp.

Alt som kunne passe inn i et fremtidig selskapslokale var interessant:

• kjøkkenutstyr
• bord
• duker
• pynt
• serveringsutstyr
• kjøkkenredskaper
• og ganske mye annet

Siv kalte det gode kupp.

Helge kalte noe av det rot.

Vi var enige om at det ble kjøpt mye.

Hvor mye vi faktisk hadde spart, var vi ikke alltid like enige om.

Siv hadde én plan:

Samle mest mulig godt utstyr til en fornuftig pris.

Helge hadde en annen:

Bruke minst mulig penger.

Det er kanskje verdt å nevne at Helge er nordmøring.

Når Siv kom hjem med enda en tilhenger full av «kupp», sto Helge gjerne i døra og regnet på hvor mye vi egentlig hadde spart.

Et av hans faste økonomiske prinsipper ble etter hvert:

«De beste kuppene, Siv, er de vi ikke kjøper.»

Likevel kom det utrolig nok godt med etter hvert.

Etter utallige timer med riving, ny kledning og arbeid på utsiden begynte bygget endelig å ta form.

Da skulle man kanskje tro vi var fornøyde.

Men nei.

Siv hadde fått en ny idé.

«Helge, taket må heves. Det kommer til å gi mye bedre romfølelse.»

Helge så ganske riktig romfølelsen.

Han så bare kostnadene først.

Siv så mulighetene.

Helge så utgiftene.

Men taket ble hevet.

Noen har sagt:

«Happy wife, happy life.»

Det ligger kanskje noe i det.

Så kom den natten som fortsatt sitter godt i minnet.

Taket var revet, arbeidet pågikk – og himmelen åpnet seg.

Det begynte å regne på en måte vi knapt hadde opplevd før.

Midt på natten våknet vi av kraftig regn, lyn og torden.

Taket var ikke ferdig sikret.

Vannet kom inn.

Overalt.

Vi dro i presenninger, tømte vann og brukte til og med snømåker for å skyve vannet ut.

Vi var gjennomvåte.

Vannet rant inn i veggene, dryppet fra lysarmaturene i verkstedet og samlet seg i dammer i underetasjen.

På noen timer hadde vi fått installert et innendørs fossefall.

Helt gratis.

Akkurat den natten var det ikke spesielt morsomt.

For første gang føltes det som om mange års arbeid kunne gå tapt.

Villmo-bygget lakk omtrent som Titanic, og optimismen fikk seg en alvorlig knekk.

Men vi ga oss ikke.

Med fuktmaskiner, tørking, riving, rydding og enda flere arbeidstimer klarte vi å redde bygget.

Det nye taket kom på plass.

Bygget var tett.

Og arbeidet fortsatte.

Restaureringen har ikke vært uten utfordringer.

Det har vært brudd på kragebein, skader i arm, kutt, sår, blåmerker og noen øyeblikk hvor fingrene har vært litt for nær sagbladet.

Heldigvis har vi også gode naboer med sykehuserfaring som fra sidelinjen har kunnet minne oss på HMS når entusiasmen har tatt litt overhånd.

Men det viktigste er kanskje at vi hele veien har hatt det moro sammen.

Vi fungerer godt som arbeidsteam.

Vi har jobbet time etter time og prosjekt etter prosjekt, men også klart å gjøre arbeidet til en del av livet vi liker å leve.

Det har vært bålkvelder.

God mat.

Noe godt i glasset.

Mye latter.

Og en hel del diskusjoner om hva som egentlig er et «kupp».

Hvis vi skal oppsummere arbeidsfordelingen gjennom alle disse årene, er den omtrent slik:

Siv kommer med ideene og kuppene.

Helge kommer med kalkulatoren og bekymringene.

Siv ser mulighetene.

Helge ser utgiftene.

Og på et eller annet merkelig vis ender vi som regel opp med noe vi begge blir veldig fornøyde med.

Sammen ser vi resultatet.

Det som startet som familiens eget samlingssted ble etter hvert Villmo’s selskapslokale.

I flere år har bygget nå vært brukt til selskaper og markeringer.

Her har mennesker samlet seg til blant annet:

• bryllup
• konfirmasjoner
• dåp og navnefest
• bursdager
• jubileer
• firmafester
• familieselskaper
• andre store og små anledninger

Det synes vi er noe av det fineste med hele prosjektet.

Et bygg som gjennom snart hundre år har vært arbeidsplass, garveri, verksted, honningproduksjon og familiens samlingssted, har fått enda et liv.

Nå fylles det av mennesker som feirer noen av livets viktigste dager.

Prosjektet stopper naturligvis aldri helt.

Et av de nyere prosjektene har vært ny terrasse og bryggeplass.

Dette området kan også benyttes av gjestene ved arrangementer på Villmo’s selskapslokale når forholdene ligger til rette for det.

Med Selura like ved gir uteområdet en ekstra dimensjon til lokalet, spesielt på fine vår- og sommerdager.

Hvis noen spør om vi angrer på at vi startet dette prosjektet, er svaret enkelt:

Nei.

Det har vært utrolig mye arbeid.

Det har kommet noen overraskelser.

Noen av dem har vært våtere enn andre.

Men i dag er vi stolte av det vi har fått til og glade for at bygget kan brukes og fylles med nye minner.

Vi har bare lært én ting:

Før vi starter neste prosjekt, sjekker vi værmeldingen først.

– Siv og Helge